Gledelig Canadisk initiativ

[juppe]

Enestående initiativ fra Canadas statsminister:

https://klassekampen.no/utgave/2026-01- ... -samarbeid

"Norden
Slår et slag for kanadisk samarbeid
I møte med USAs trusler vil Canada samarbeide mer med Norden. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er blant flere som mener Norge bør gripe sjansen.

Kommentar av Eirik Grasaas-Stavenes


Canadas statsminister Mark Carney fikk stående applaus da han i Davos tirsdag beskrev en USA-ledet verdensorden som en langvarig, og nå død, løgn. I møte med truslene fra Donald Trump mot blant annet Grønland må andre land finne sammen, sa Carney, som nylig inngikk et nytt samarbeid med Kina.

Canada i en ny tid
Carney strakk også ut en hånd til Norge og andre nordiske land. «Norden pluss Canada», sa Carney: «Dette forholdet, som blir dypere av sikkerhetsgrunner, fordi vi tenker likt, dette er den typen partnerskap jeg tror vi vil se mer av».

I Norge mener nå både militære analytikere, tidligere diplomater og forsvarsforskere at Norge bør styrke sine bånd til Canada. En av dem er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Han mener et slik samarbeid vil være særlig viktig for å sikre Norges interesser i en ny vestlig og EU-dominert blokk som «nå skal greie seg uten USA».


– Canada blir åpenbart ikke med i EU. Så å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge, som ikke er en del av unionen, sier Diesen.

– Får stor tyngde
Diesen har den siste tida kalt USA under Trump en «fiendtlig innstilt stormakt» og en «neo-fascistisk bananrepublikk». Nå beskriver han Carneys tale som «et usminket oppgjør med Trump og en statsmannsaktig beskrivelse av betydningen av en regelbasert orden».

– Og Canada er et veldig viktig land for Norge og de andre nordiske landene, både fordi de er en stor, arktisk nasjon, og fordi de, mer enn amerikanere, tenker som oss, sier han.

En annen som gledet seg over Carneys tale, er den tidligere norske diplomaten og ministeren Erik Solheim. Han mener den kaster lys over et historisk «vannskille».

– Talen var en fryd, rett og slett imponerende. Tenk, her har man et land, Canada, med så stor handel og så lang grense til USA, og som ikke smisker. Isteden framstår Carney som en leder som kan tenke, både på strategisk autonomi og hvordan mindre land kan komme sammen for å forsvare den internasjonal rettsordenen, sier Solheim.

– Hvordan bør Norge svare på Carneys utstrakte hånd?

– Vi bør gripe den med begge hender. Sammen får vi stor tyngde. Og jeg tror det er en sterk følelse i Norge at Canada er et likesinnet land.

UD: Enig med Carney
Det bekrefter Norges utenriksdepartement, som også vender også tommelen opp for Canada.

«Jeg er helt enig med Mark Carney her», skriver statssekretær i UD Eivind Vad Petersson i en e-post til Klassekampen.


«Å få med dem vil øke tyngden og innflytelsen til land som Norge.»
— Sverre Diesen
Han sier at «Norge og Canada har allerede et veldig godt forhold» og er nære allierte i Nato og viktige handelspartnere.

«Vi fordyper nå samarbeidet om sikkerhet og forsvar i nordområdene», skriver Petersson og legger til at «regjeringen arbeider med å inkludere i Canada i det norsk-tyske samarbeidet om nye ubåter».


Livsløgn rives i filler
Et tettere samarbeid mellom Norden og Canada er allerede i gang. I november inngikk Canada et såkalt strategisk partnerskap med Sverige.

Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen ved Sjøkrigsskolen mener også at Norge bør ha «fullstendig åpne dører» overfor Canada. Han sier at Norge og Canada deler en lang rekke sikkerhetspolitiske interesser og utfordringer, ikke minst i Arktis.

– Og begge har nå store utfordringer med USA. Så vi er veldige naturlige samarbeidspartnere, sier han.

Også Norges tidligere Nato-ambassadør og spesialutsending til Afghanistan, Kai Eide, mener et tettere samarbeid med Canada gir mening.

– De er en betydelig makt i nordområdene, vi tenker likt i internasjonale spørsmål og har et felles verdigrunnlag. Så vi er naturlige allierte, sier Eide.

– Og da jeg var i Kabul, var det Canada som virkelig hjalp med å få ressursene vi trengte. De har alltid vært hjelpsomme i FN-sammenheng.

Forsvarsforsker Karsten Friis ved Nupi mener også Norden og Europa bør ta imot invitasjonen fra Canada «med åpne armer». Et slikt tettere samarbeid må fra Norges side skje sammen med Storbritannia og EU-land, samt Australia og New Zealand, mener han.

Når Klassekampen snakker med Friis, er han i London på konferanse om forsvar- og sikkerhetspolitikk.


– Mange i utenriksetablissementet i Europa har basert sine analyser på at forholdet til USA ligger fast. Hvordan er stemningen om dagen?

– Det er nervøst. Og selv om ingen tror Nato formelt kollapser, så svekkes det transatlantiske forholdet. Man trenger ikke være forsker for å se det.

Orlogskaptein Strømmen er blant dem som har kritisert Norges militære avhengighet av USA. Han mener det nå er «tungt for mange å innse at livsløgnen rives i stykker».

– Men dette burde man tatt innover seg for lenge siden.

Kina-gjennombrudd
Etter årevis med smisking overfor USA og Trump, kommer det nå nye toner fra europeiske ledere.

– Ting er helt klart i bevegelse nå, sier Erik Solheim.

Bevegelsen går trolig også i retning av Kina. Solheim mener det er oppsiktsvekkende at Carneys tale kommer kort tid etter at den kanadiske statsministeren var i Beijing og inngikk et strategisk partnerskap med kineserne.

– Du har selv lenge ivret for et tettere europeisk samarbeid med Kina. Ser du dette som et gjennombrudd?

– Ja, det er et stort gjennombrudd. Hvis Canada tør, er det lettere for Europa å gjøre det også. Så nå øker håpet om at Europa kan gå i den retningen, sier Solheim.

Han mener nå at «Canada kan bli senter for en ny global allianse» som også kan få fortgang i spørsmål som miljø og klima og kamp mot både fattigdom og pandemier.

– Her kan vi bevege oss raskere fram uten USA som en klamp om foten. Og så kan eventuelt amerikanerne heller komme med igjen på et seinere tidspunkt, sier Solheim."

-----------------------------------------------------


https://klassekampen.no/utgave/2026-01- ... s-livslogn


"En kanadisk bankmann har tatt livet av Vestens livsløgn
Mark Carney vil alliere verden mot amerikansk imperialisme.

Kommentar av Gustav Gillund


Progressive krefter i vesten har lenge ment at radikal endring i utenrikspolitikken er en nødvendighet. Før tirsdag ville ingen gjettet at den som skulle ta ledelsen i denne radikale omveltningen, var en sentrumsliberal bankmann fra Canada.

Men i går viste Canadas statsminister Mark Carney at det fortsatt er futt i den liberale eliten mange har trodd var ute av stand til å svare på vår tids kriser. Alt som skulle til, var en mild dose god, gammel amerikansk imperialisme.

Til stående applaus under sin tale for Verdens økonomiske forum på tirsdag kalte Carney den «regelbaserte verdensordenen» for en løgn som egentlig aldri har eksistert.

– Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte ordenen var falsk, sa Carney, til stående applaus fra salen.

Han la til at denne fiksjonen var nyttig.


– Vi deltok i ritualene, og vi unngikk å påpeke gapene mellom retorikk og virkelighet, fortsatte han, men sa at tida nå er inne for å omfavne den virkelige verdenen.

Det var en på alle måter oppsiktsvekkende innrømmelse. For bare få dager siden var de eneste andre statslederne som ytret en slik ærlighet, de i det globale sør, som selv har blitt utsatt for USAs imperialistiske vrede i generasjoner. Fra Palestina til Venezuela, fra Kina til Iran. Nå kommer det fra en figur i et sentrumsliberalt, vestlig etablissement.

Man kan selvsagt innvende at Carney bare er en opportunist, siden han kommer med dette nå, etter USAs trusler mot Grønland. De løgnaktige ritualene Canadas statsminister innrømmer at Vesten har tatt del i, omfatter blant annet støtte til USAs ødeleggende sanksjonsregime mot land som ikke har bøyd seg for Washington. De inkluderer også at Israels krigføring mot Gaza har fått passere.

«Ærlig­heten hans er radikal»
Som statsviteren Stephen Wertheim ved Carniege Endowment for International Peace påpeker, utelater Carneys beskrivelse av amerikansk hegemoni «en enorm mengde unødvendig vold, som har rammet mange land, inkludert nylig, og som er betalt med det ultimate offeret av mange amerikanere».

At tonen fra folk som Carney først endrer seg nå, viser at den viktigste endringen ikke er at Trump har gjort USA til historiens antagonist, men at vestlige stater med ett befinner seg på mottakersida av en imperialisme som de selv har støttet i flere tiår.

Som Tariq Kenney-Shawa, stipendiat for The Palestinian Policy Network, skriver: «Velkommen til verdenen du var med på å bygge».


Men selv om Carney unnlot å nevne mange av de groveste eksemplene på amerikansk imperialisme, er ærligheten hans likevel radikal. Ved å utbasunere at den regelbaserte verdensordenen alltid har vært en løgn, innrømmer Carney også at det egentlig aldri har eksistert noen slik orden som USAs president Donald Trump kan ødelegge. Det som er ødelagt, er heller de andre vestlige landene sine illusjoner om at den har eksistert, når den i virkeligheten har vært et skalkeskjul for amerikansk hegemoni, som ble brukt for å utnytte de som ikke var beskyttet av USAs maktparaply.

Det blir trolig vanskelig for Vesten å gå vekk fra en slik radikal ærlighet, til og med hvis Trump en dag i nær framtid skulle angre på sine angrep mot sine tidligere allierte: Det moralske fundamentet for å støtte USAs hegemoni kan se ut til å ha kollapset.

I slutten av talen forklarte Carney hva hans nye innsikt vil bety for Canadas utenrikspolitikk. For å kjempe imot USAs forsøk på å skape en verden der de sterkeste rår, vil han skape nye allianser og partnerskap. Dette inkluderer de nordiske landene, Brics og G20. Sammen ønsker han å bygge en ny multilateral orden, som han beskrev som «bedre, sterkere og mer rettferdig».

Canadas statsminister ønsker med andre ord å strekke ut en hånd til andre stater for å skape en brei allianse mot USA, på tvers av ideologier og sosiale systemer.

Det er sant at hans erkjennelse av hvordan verden virkelig fungerer, kommer altfor seint. Det er også sant at mange som nå hyller ham, har holdt tyst om Israels forbrytelser i Gaza. Likevel, hvis dette er en politikk han klarer å sette ut i praksis, kan det hende den fortjener å bli møtt med en like pragmatisk velvilje som den Carney nå ønsker å vise verden."

[juppe]

Gode kommentarer i denne artikkelen i Dagsavisen:

https://www.dagsavisen.no/kommentar/ren ... e/10163573

"Kari Kristensen
SPALTIST
PUBLISERT 22.01.2026 - 13:50 SIST OPPDATERT 22.01.2026 - 15:53
Lesetid: 4 min

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten stеr for skribentens regning.


Det finnes øyeblikk der en epoke ikke bare lukker seg, men bryter opp. Verden står plutselig et annet sted enn dagen før. Slik var det i Davos denne uka da Canadas statsminister Mark Carney holdt sin tale under World Economic Forum. 
Hvor var systemkritikken da den regelbaserte verdensordenen fortsatt var en «komfortabel fortelling»?
Carney sa det rett ut: Fortellingen om den regelbaserte verdensordenen var lenge nettopp det – en fortelling. En nyttig illusjon som lot oss tro at systemet var rettferdig og gjensidig bindende, selv om de sterkeste alltid fritok seg selv når det passet dem. At internasjonal lov og handelsregler ble håndhevet selektivt, avhengig av hvem som sto med makt og hvem som sto med risiko.
Og sе la han til det ubehagelige: «Denne avtalen fungerer ikke lenger. Vi er midt i et brudd, ikke en overgang».



Det er ikke ofte man hører en sittende statsleder i vestlige demokratier formulere seg så direkte. Ikke siden Olof Palme sto i sitt kontor og sa at Europa måtte velge side i kampen for fred (jeg var så vidt født, men har sett det på video), har jeg hørt noe som minner om denne graden av offentlig ærlighet fra en makthaver i vår del av verden. Man må til den amerikanske senatoren og sosialisten Bernie Sanders og eks-finansminister i Hellas og selverklært marxist, Yanis Varoufakis, for å kunne høre noe lignende i vår tid. Og Carney er ikke engang radikaler. 
I Norge har norske kommentatorer i hovedstrømsmediene vært raske til å omfavne Carneys tale – og ikke uten grunn. Aftenpostens kommentarspalter har framhevet hvordan Carney fikk stående applaus i Davos og faktisk tok til orde for at vi må være realistiske om verdens uforutsigbare maktspill, framfor nostalgisk å lengte etter en regelstyrt orden som egentlig aldri var så stabil som vi trodde. I VG har man pekt på hvordan Carney tydelig markerer avstand til stormaktenes egeninteresse og utfordrer både USA og de gamle alliansene til å tenke nytt.


Men apropos rene ord for – eller mot – pengene: Det er én ting å hylle en klar tale i ettertid. Det er noe helt annet å ha turt å stille de samme spørsmålene før sannheten ble sagt høyt.
Hvor var systemkritikken fra de samme kommentatorene da den regelbaserte verdensordenen fortsatt var en «komfortabel fortelling»? Hvor var analysene som sa at praksis og retorikk ikke stemte overens, lenge før Donald Trump truet med å ta Grønland med makt, lenge før handelskriger, sanksjoner og avhengighetsforhold ble verktøy for maktbruk? Det er vanskelig å finne spor av en slik radikal ærlighet – før Carneys engelske ord gjorde det uunngåelig for alle med tastatur og publiseringsverktøy е forsøke е favne noe større.



Jeg skal ikke beskylde enkeltpersoner for opportunisme. Men vi bør spørre hva slags offentlighet vi har vært en del av hvis alle først nå tillater seg å rope: Det mange påsto, eller trodde var sant, var en løgn. 
Carneys tale var ikke bare en konstatert brist i verdensordenen. Han tok tak i rota til problemene: global integrasjon brukt som tvangsmiddel, økonomiske relasjoner som maktstrategi, og stormakter som handler etter interesser uten е påberope seg regelverket de selv har vært arkitekter for.


Det er dette som gjør talen i Davos til noe langt mer enn et diplomatisk stunt. Det er et signal om at vi har forlatt en fase der vi kan late som om det globale kapitalistiske systemet er rettferdig og gjensidig. Der vi kan nøye oss med teknokratiske forklaringer og tillitsfullt samarbeid. Punktet vi har passert, er et point of no return: Vi kan ikke lenger hvile på narrativer som er løsrevet fra maktas dynamikk.
Og det gjelder ikke bare politisk ledelse. Det gjelder journalister, kommentatorer og offentlig ordskifte. For også hovedstrømsmedienes journalister og kommentatorer har vært med på å opprettholde forestillingen om at det teknokratiske var nøytralt, at politiske saker kunne skilles fra ideologi og at systemet i bunnen var rettferdig. Når Carney nå peker på at vi – kollektivt – deltok i ritualene og satte skiltet i vinduet, har han også beskrevet akkurat hvordan legitimitet opprettholdes: gjennom allmenn deltakelse i en fiksjon.



Sе hva nå?
Løsningen er ikke nødvendigvis enklere svar, som så mange antidemokratiske ytre høyre-apologeter omfavner. Rene ord for pengene betyr ikke е gjøre det som er vanskelig enkelt, men å snakke ærlig om det. Det betyr å anerkjenne kompleksitet – samtidig som vi tør å navngi maktforhold og strukturer. Det betyr at vi er nødt til å innse grunnleggende asymmetriske interessekonflikter, enten når det gjelder stater imellom, eller om det gjelder arbeid og kapital, kommuner og stat, by og land. Det kan hende barna på Gaza så gjennom denne regelstyrte verdensordenen lenge før vi ble redde for at Grønland skulle bli annektert. Det samme gjelder venezuelanerne. Eller folket i Irak, Libya og Afghanistan.
Tek-oligarkene spiser opp nasjonalstater til frokost.
ærlighet handler om å se systemet for hva det er, ikke for det vi ønsker at det skal være. Det handler om å analysere makt, interesser og konsekvenser – uten å pakke det inn i komfortable narrativer om samarbeid som vi vet ikke har vært reelt gjensidige.
Og det er på overtid å tale teknokratiet midt imot, hvor folkevalgte blir tilsidesatt for «ekspertvelder», og ikke minst, kunstig intelligens. Trenger vi «expert-led governance» innen teknologi, der beslutningene i praksis flyttes fra folkevalgte til tekniske eksperter? Man kan like gjerne se til den hitlende Elon Musk med en gang og grøsse. Eller oljefondets Nicolai Tangen, som mente at det var for mye regulering av KI. For mye! Hallo i luka, Tangen! KI raserer jobben min, og med den uttalelsen der, raserer den kanskje jobben din også, for å være ærlig. Og for å være enda mer ærlig: Tek-oligarkene spiser opp nasjonalstater til frokost.



Carney sa: «Mellomstore makter må handle sammen, for hvis du ikke sitter ved bordet, er du på menyen». Det samme kunne vært formidlet til verdens arbeider- og middelklasse. Vi risikerer alle å havne på menyen til 1-prosenten. 
Og nеr vi først er ute på den ærlige sti, kan vi ta med grunnleggende demokratiske prinsipper. Det er ikke slik at det ganske ferske vestlige demokratiet står i fare nå på grunn av det stadig mer truende Maga-regimet. Demokratiet er blitt plukket i stykker av en sentrert maktelite i flere årtier med effektive nyliberale reformer. Vi kan ikke bare være ærlige om symptomet uten å være ærlige om årsakene til symptomet. 


Carney avkledde newspeaken som har herjet i Vesten siden 90-tallet, rett og slett. Om vi først skal hylle han, får vi også gjøre som han. 
Dette er ikke bare geopolitikk. Det er et kall til oss alle om å ta ærlighet på alvor – i politikken, i analysen og i måten vi snakker til hverandre og om verden på. Det gjelder deg og meg, det. Ta systemet og systemkritikken på alvor. Ærlighet er ikke en komfortabel strategi. Men det er det eneste vi burde bygge videre på etter point of no return."