Jeg kom for lett til det.
Lagt inn: lør mai 14, 2022 11:40 pm
Ja, jeg mener jeg gjorde det. Det har tidvis plaget meg.
Da Wall Street var en stor film, var jeg en liten uskyldig gutt i Brooklyn. Få år etter forsvant faren min og etterlot en ganske anselig sum. Han ble aldri funnet og med tanke på hans italienske bakgrunn, og venner, tror jeg han ble spist av fisk i East River. Det er omtrent, selv i dag, rundt 50 våpendrap i USA. Enda verre da. Og med Brooklyn som en del av dette landets største by, var det naivt å tro på en oppklaring rundt hva som skjedde.
Hvordan han tjente sine penger har jeg delvis klart å spore opp, men jeg har ikke noe hjelp fra andre. Heldigvis ser det ut til at han var en smart person og at det ikke var et klassisk mafiatilfellet.
Jeg vokste opp i Oslo med norsk mor og to små søstre.
Allerede før jeg ble antatt av det amerikanske militæret og forsvant inn i den verden, hadde jeg kjøpt tre leiligheter som jeg leide ut. Jeg satte også penger inn i noen selskaper hvor jeg må si jeg hadde flaks. Rundt 2008, var det litt 50/50 hva som fungerte og hva som var et pengesluk.
Så kom det litt over 10 år hvor hodet midt var i Midtøsten med en mastergrad i å spyle ut islamister. Pengeplasseringer var den gang noe min mor fulgte opp for meg. Jeg ble sinnsvakt forelsket i ei afghansk jente og trodde jeg skulle komme meg ut av krigene der nede og få henne med meg hjem til Norge. Da jeg var hjemme på perm i 2010, så ble hun drept og det livet med en god økonomi og familie, forsvant fra min fokus.
Nå, ti år etter er jeg for lengst hjemme. Inn og ut av sykehus pga en situasjon som jeg ikke blir helt frisk av, heller.
Jeg solgte tre leiligheter og en del aksjer. Jeg har mer penger enn jeg kan bruke. Amena var gravid da hun ble voldtatt og drept av Talibans fotsoldater.
Det kunne ha blitt så vakkert det hele. Gud bedre, som jeg sørget over henne.
Jeg fikk aldri noen komplett remisjon av sykdomsbildet heller og nå er det her igjen.
Men jeg kom for lett til det, økonomisk. Jeg kan leke meg den tiden jeg har. Jeg vil virkelig ikke rekke å bruke mye av det. Og det føles så rungende hult. Jeg skulle så gjerne vært nedsylta i gjeld, kommet hjem sliten til et den familien jeg drømte om.
Da ingen arver meg skal jeg fortsette et arbeid med å gi til de som kjemper for en bedre oppvekst i Afghanistan. I dag velger Taliban å trekke sitt middelalderslør over moderne jenter som vokser opp. Men disse jentene har hatt 20 år uten Taliban. 20 år med en vestlig smak. De går ikke stille inn i natten.
For at hele dette surret jeg kaller mitt liv skal bety noe som helst, skal pengene som vokste mens jeg var i Afghanistan tilkomme de som var forsvarsløse barn da kampene var som verst.
Lenge elsket jeg å se hva jeg i framtiden kunne realisere. Hvor mange titalls millioner. At jeg da tiden var inne, innså at jeg ikke kom til å selv bruke nesten noe av det, er jeg glad jeg ikke visste da jeg kjempet en umulig krig. I dag er det helt greit.
Jeg følte et behov for å fortelle den eviglange historien om at penger ikke er alt, med min egen opplevelse.
Hvis de som kjemper for å få Taliban moderert eller fjernet kan anse mitt bidrag som vesentlig, så gir alt mening. Jeg skal reise litt mens jeg kan, og jobbe for at mine midler vil bety noe i kampen for kvinner i Afghanistan. Så ingenting er uten mening.
Ok, det var mine 10 cents om det hele rundt økonomi.
Da Wall Street var en stor film, var jeg en liten uskyldig gutt i Brooklyn. Få år etter forsvant faren min og etterlot en ganske anselig sum. Han ble aldri funnet og med tanke på hans italienske bakgrunn, og venner, tror jeg han ble spist av fisk i East River. Det er omtrent, selv i dag, rundt 50 våpendrap i USA. Enda verre da. Og med Brooklyn som en del av dette landets største by, var det naivt å tro på en oppklaring rundt hva som skjedde.
Hvordan han tjente sine penger har jeg delvis klart å spore opp, men jeg har ikke noe hjelp fra andre. Heldigvis ser det ut til at han var en smart person og at det ikke var et klassisk mafiatilfellet.
Jeg vokste opp i Oslo med norsk mor og to små søstre.
Allerede før jeg ble antatt av det amerikanske militæret og forsvant inn i den verden, hadde jeg kjøpt tre leiligheter som jeg leide ut. Jeg satte også penger inn i noen selskaper hvor jeg må si jeg hadde flaks. Rundt 2008, var det litt 50/50 hva som fungerte og hva som var et pengesluk.
Så kom det litt over 10 år hvor hodet midt var i Midtøsten med en mastergrad i å spyle ut islamister. Pengeplasseringer var den gang noe min mor fulgte opp for meg. Jeg ble sinnsvakt forelsket i ei afghansk jente og trodde jeg skulle komme meg ut av krigene der nede og få henne med meg hjem til Norge. Da jeg var hjemme på perm i 2010, så ble hun drept og det livet med en god økonomi og familie, forsvant fra min fokus.
Nå, ti år etter er jeg for lengst hjemme. Inn og ut av sykehus pga en situasjon som jeg ikke blir helt frisk av, heller.
Jeg solgte tre leiligheter og en del aksjer. Jeg har mer penger enn jeg kan bruke. Amena var gravid da hun ble voldtatt og drept av Talibans fotsoldater.
Det kunne ha blitt så vakkert det hele. Gud bedre, som jeg sørget over henne.
Jeg fikk aldri noen komplett remisjon av sykdomsbildet heller og nå er det her igjen.
Men jeg kom for lett til det, økonomisk. Jeg kan leke meg den tiden jeg har. Jeg vil virkelig ikke rekke å bruke mye av det. Og det føles så rungende hult. Jeg skulle så gjerne vært nedsylta i gjeld, kommet hjem sliten til et den familien jeg drømte om.
Da ingen arver meg skal jeg fortsette et arbeid med å gi til de som kjemper for en bedre oppvekst i Afghanistan. I dag velger Taliban å trekke sitt middelalderslør over moderne jenter som vokser opp. Men disse jentene har hatt 20 år uten Taliban. 20 år med en vestlig smak. De går ikke stille inn i natten.
For at hele dette surret jeg kaller mitt liv skal bety noe som helst, skal pengene som vokste mens jeg var i Afghanistan tilkomme de som var forsvarsløse barn da kampene var som verst.
Lenge elsket jeg å se hva jeg i framtiden kunne realisere. Hvor mange titalls millioner. At jeg da tiden var inne, innså at jeg ikke kom til å selv bruke nesten noe av det, er jeg glad jeg ikke visste da jeg kjempet en umulig krig. I dag er det helt greit.
Jeg følte et behov for å fortelle den eviglange historien om at penger ikke er alt, med min egen opplevelse.
Hvis de som kjemper for å få Taliban moderert eller fjernet kan anse mitt bidrag som vesentlig, så gir alt mening. Jeg skal reise litt mens jeg kan, og jobbe for at mine midler vil bety noe i kampen for kvinner i Afghanistan. Så ingenting er uten mening.
Ok, det var mine 10 cents om det hele rundt økonomi.
